Barnslig bursdagsholdning?

Helt siden jeg var liten har det alltid vært sykt mye stas for meg å ha bursdag!
Jeg fikk ikke sove natten før og når jeg først våknet, drømte jeg om bursdagen min.
Så våknet jeg og tenkte ; JIPPIKIBBIDIBBIJEY , JEG HAR BURSDAG! også var klokka 3 liksom.
Eller hvordan jeg stod og lytta inntil døra fordi jeg visste at Mamma, Pappa, Rudi og Marius kom med pakker og frokost på senga til meg.

Ja, hvem hadde det ikke sånn tenker du? Nei det samme sier jeg,
men tingen er at det virker som om at folk vokser ifra dette jo eldre de blir.
På skolen er det liksom sånn at jeg får vite det samme dag hvis noen har bursdag,
eller dagen etterpå!

Folk er nærmest flau over å ha bursdag. De sier det liksom 2 uker seinere, hvisker til kameraten sin: "ehm, lov å ikke si det til noen, men jeg ble 16 for to uker siden". Greit, jeg innrømmer at det er jo i ekstrem tilfelle.

Jjeg sier ikke at jeg ELSKER at folk synger bursdagssangen for meg..Eller kanskje jeg gjør det? Det er vel en liten del av meg som gjør det. Men en stor annen del blir sykt flau. Ja. Jeg vet egentlig ikke hvilken del av meg som er størst når det gjelder det der..
Men okei. Ja. mm. Sure.

Poenget var : Alle " vokser liksom ifra" det å glede seg til bursdagen sin og fortelle det til alle rundt seg, jeg derimot har ikke nådd det nivået. Eller i mitt hode, jeg har ikke sunket så lavt at jeg dysser ned at jeg har bursdag.

Jeg har behov for å skrike ut når det er 30 dager igjen til bursdagen min liksom! Bare sånn at alle skal være klare til å gratulere meg. Og når det er 29 dager igjen, og 28 osv.

Og forresten JEG HAR BURSDAG PÅ FREDAG! Det er altså 3 dager igjen,
og jeg gleder meg som en unge, eller som en Heidi Kristiin. Jeg kommer nok alltid til
å glede meg like mye som jeg gjør nå. Håper jeg. Slå meg hardt i hodet til neste år hvis det er 30 dager til bursdagen min og jeg ikke har sagt at jeg gleder meg enda. Lov meg det.


- Heidi Kristiin snart 16åring.