Alt jeg vet, er at jeg føler meg utslitt og tappet for alle krefter.
Jeg er bekymret for alt og det gjør meg gal. Jeg har liksom en stor svart klump inni meg som suger til seg all energien min, all gleden min og all lysten min til å gjøre noe.
Jeg klarer ikke mer. Jeg trenger en stor oppmuntring, jeg trenger å smile igjen.
Jeg trenger at hjertet mitt smiler igjen, jeg trenger å le.
Jeg savner å le.
Er det noe kraftig galt med meg? Bah. Jeg orker ikke.
For det første: Utrolig fint bilde av katten!
SvarSlettFor det andre: Det er ikke noe galt med deg! Det kan føles ut som du er den eneste som har det slik, men til og med jeg har det slik av og til (nokså ofte faktisk)...
For det tredje: Du er en utrolig fin jente og håper du får det bedre fordi det er utrolig slitsomt å ha det slik! Sender deg en luftklem og håper du får en fin kveld!
Og til slutt: Når alt er mer ork den vanlig og alt ser mørkt ut: gjør noe du har lyst til (si du er på skolen og teller sekunder til du skal hjem, kjøp en sjokolade og hopp opp og ned i femten sekund) og gled deg over fine ting som har skjedd og som skal skje!
<3
Gla i Heidi :)
Åh, Ane du er herlig. <3
SvarSlettTakk, jeg og lille Baby Mozart (katten) hadde en liten photoshoot til et skoleprosjekt. :)
Åh, "godt" ¨høre at jeg ikke er den eneste. I dag er det litt bedre, og ja, det hjelper å tenke på ting jeg ser frem til og slikt. :)
Ane, du er fantastisk herlig, takk for at du klarer å få meg til å smile! :D
Glad i deg. :)