Har hørt en del på denne sangen i det siste, og det er ei setning i sangen som jeg kjenner gjør noe med meg. Som får meg til å tenke, det er nesten som om jeg kjenner at det stikker litt i brystet når jeg hører sangen, spesielt disse to setningene:
"This is your life, are you who you want to be?
This is your life, is it everything you dreamed that it would be?"
This is your life, is it everything you dreamed that it would be?"
Det er mitt liv. Folk kan ha så mange forventinger de vil til meg, men til slutt så er det mitt liv. Mitt liv som jeg har fått i gave, mitt liv som jeg skal leve.
Når jeg drømmer om fremtiden, så er jeg så fæl til å drømme så fornuftig. Ja, det er jo fint å være fornuftig tenker du, men er det egentlig det når man drømmer? Er ikke noe av magien med å drømme å få sommerfugler i magen, og den spenningen av at det virker så "out there" at man bare på puste dypt ned i magen og senke skuldrene mens man lukker øynene og virkelig bare drømmer?
De gangene jeg sitter og drømmer meg bort, tar jeg meg selv i å tenke på alle sine forventinger til meg, til hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gjøre det, ja, i hele tatt, hvem jeg skal være?
Det blir jo ikke rett i det hele tatt? Det er jo mitt liv som jeg har fått i gave, mitt liv som jeg skal leve.
Livet, denne gaven vi alle har fått, det er så dyrebart. For dyrebart til å brukes til og bare følge andres ønsker og drømmer, istedet for sine egne. Jeg sier ikke at man skal ta hensyn til andre mennesker i livet, men det går vel en grense en eller annen plass?
Jeg er 17. år. 18 om ikke så alt for lenge til. Er det normalt å være så ung også være redd for å drømme tenker du? Jeg stiller meg selv det samme spørsmålet.
Det er bare det at jeg er så redd for å trå feil. Jeg er redd for å våkne opp en dag og se tilbake på livet mitt og se at jeg lot alle drømmene jeg hadde da jeg var yngre, vike for andre sine.
Jeg er redd for å drømme feil. Redd for at det jeg drømmer er for uoppnåelig, eller at det er feil for andre drømmer jeg måtte få senere i livet. Jeg er redd.
Jeg elsker de sjeldne stundene der jeg av og til tillater meg selv til å virkelig drømme. De stundene der jeg sitter på rommet mitt i vinduskarmen, hører på musikk legger all fornuft til sides og virkelig drømmer. Stundene der jeg drar frem drømmene jeg vanligvis ikke tør å drømme. De stundene der jeg bare fokuserer på drømmen, ikke på alle eventuelle problemene som kan oppstå, eller alle faktorene som kan gå galt.
Kun på drømmen, på sommerfuglene i magen og følelsen der jeg bare puster dypt ned i magen, senker skuldrene og drømmer.
Er det fullstendig unormalt å tenke slik?
- Heidi Kristiin.
Når jeg drømmer om fremtiden, så er jeg så fæl til å drømme så fornuftig. Ja, det er jo fint å være fornuftig tenker du, men er det egentlig det når man drømmer? Er ikke noe av magien med å drømme å få sommerfugler i magen, og den spenningen av at det virker så "out there" at man bare på puste dypt ned i magen og senke skuldrene mens man lukker øynene og virkelig bare drømmer?
De gangene jeg sitter og drømmer meg bort, tar jeg meg selv i å tenke på alle sine forventinger til meg, til hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gjøre det, ja, i hele tatt, hvem jeg skal være?
Det blir jo ikke rett i det hele tatt? Det er jo mitt liv som jeg har fått i gave, mitt liv som jeg skal leve.
Livet, denne gaven vi alle har fått, det er så dyrebart. For dyrebart til å brukes til og bare følge andres ønsker og drømmer, istedet for sine egne. Jeg sier ikke at man skal ta hensyn til andre mennesker i livet, men det går vel en grense en eller annen plass?
Jeg er 17. år. 18 om ikke så alt for lenge til. Er det normalt å være så ung også være redd for å drømme tenker du? Jeg stiller meg selv det samme spørsmålet.
Det er bare det at jeg er så redd for å trå feil. Jeg er redd for å våkne opp en dag og se tilbake på livet mitt og se at jeg lot alle drømmene jeg hadde da jeg var yngre, vike for andre sine.
Jeg er redd for å drømme feil. Redd for at det jeg drømmer er for uoppnåelig, eller at det er feil for andre drømmer jeg måtte få senere i livet. Jeg er redd.
Jeg elsker de sjeldne stundene der jeg av og til tillater meg selv til å virkelig drømme. De stundene der jeg sitter på rommet mitt i vinduskarmen, hører på musikk legger all fornuft til sides og virkelig drømmer. Stundene der jeg drar frem drømmene jeg vanligvis ikke tør å drømme. De stundene der jeg bare fokuserer på drømmen, ikke på alle eventuelle problemene som kan oppstå, eller alle faktorene som kan gå galt.
Kun på drømmen, på sommerfuglene i magen og følelsen der jeg bare puster dypt ned i magen, senker skuldrene og drømmer.
Er det fullstendig unormalt å tenke slik?
- Heidi Kristiin.
Lenge siden jeg og har drømt. Drømming er bra, tror vi må ha egne drømmetimer?
SvarSlettSånn.."har du drømt idag?"
Hei Heidi! :)
SvarSlettFint innlegg! Men ikke vær redd for å drømme, det er det beste du kan gjøre!
Drømmer du ikke, strekker du deg ikke mot noe heller.
Håper du har det bra! Stor klem fra søskenbarnet ditt <3
Du er ikke unormal. Har tenkt akkurat det samme..
SvarSlettForresten er du saiko søt, og jeg tenker på deg. :)
Madde mi:
SvarSlettDrømming er fint. Men skummelt.
Vi MÅ ha drømmedager..Drømmmesang i rett opp? :D
Verdens beste søskenbarn:
Jeg vet liksom at man må ha noe å strekke seg etter, det er bare skummelt å drømme for stort liksom..
Ukjente menneske:
Åh, godt å vite at jeg ikke er den eneste.. :)
Tusen takk! Jeg kan ikke akkurat si at jeg tenker på deg, jeg vet jo ikke hvem du er? Tell me..? (:
Du er så flink å skrive! :) Det er viktig å drømme. Den sangen fikk meg virkelig til å tenke, utrulig fin!
SvarSlettDu er ei fantastisk jenta vennen! <3