I dag var en kjip dag. Jeg har hjemlengsel.Merkelig hvor tungt alt føles når man har det.
Tungt å stå opp. Tungt på jobb. Tungt å gå hjem fra jobb. Tungt å være alene.
Mesteparten av vennene mine reiser hjem for sommeren. Hjem til sørlandet. Hjem til Kvinesdal.
I tillegg, så flytter begge storebrødrene mine tilbake til Kvinesdal. Det føles rart at de skal hjem, mens jeg skal være igjen her. Bli boende i Oslo. Jeg skal jobbe hele sommeren, og før, så har jeg ikke blitt sliten av tanken på det. Ikke misforstå, det er ikke tanken på at jeg skal jobbe, men heller tanken på at jeg ikke skal reise hjem. Det gjør meg sliten. Det er så mange jeg vil treffe og så mange som jeg vil bruke tid med, men tiden strekker ikke til.
Facbook-kontoen min er full av forspørsler som jeg ikke har svart på enda. Som "Reunion", "Jentekveld, sånn som det var før", "Sommerklassefest". Jeg vet jeg egentlig burde si ifra allerede nå, trykke på "Deltar ikke" og skrive standardsetningen "Beklager, jeg må jobbe! Skulle ønske jeg kunne komme, men kos dere!". Jeg gjør det ikke, fordi da blir det liksom et faktum at jeg ikke kommer. Og da blir hjemlengselen enda litt verre.
Så jeg skal la de stå åpne og krysse fingrene for at vi kanskje får råd til noen togbilletter til sørlandet. Jeg lengter hjem.
